Baby i hus? (anniitondel) hits
Hjem Add Om meg Kontakt

0

Baby i hus?

Baby i hus?

Heija!

Nå er det lenge siden jeg skrev her men, vel som overskriften sier så ja, babyen er i hus. Hverdagen er snudd om og ting er ikke like lett å få tid til enn før. Som for eksempel å skrive et blogg innlegg. Akkurat nå ligger lille nurket å sover så da må jeg nesten ta sjangsen mens jeg har den. 
Jeg tenkte bare å fortelle sånn lett om fødselen og slikt. Hva jeg gikk gjennom og hvordan det gikk for meg er ikke eg fasit svar på hvordan det kan gå. Men jeg skal fortelle litt. Må gå tre uker tilbake for å finne ut akkurat når ting begynte å skje. Det var tirsdag den 29 mai at jeg hadde mitt første tegn. Vi var på pasta middag hos mine foreldre og jeg gikk på do før maten og merket at det var noe annerledes. Slimproppen hadde gått da. Men det visste jeg ikke da, selv om jeg hadde en mistanke. Vi satt ute på plattingen i finværet og bare snakket om det ble mai barn eller ikke da det bare var igjen to dager av mai. Resten av kvelden gikk rolig for seg, og det var det som bekymret meg. Lille pia i magen var så rolig. Ikke som hun brukte å være. Så vi dro ned på sykehuset og fikk sjekket aktivitet. Alt var fint og normalt, hun hadde det fint. Jordmor der spurte om jeg kjente noen rier, da tydeligvis hadde jeg begynt å få små rier. Jeg kjente ikke mye, bare smått. Så vi dro hjem og vi la oss som normalt. Morgenen etter var jeg litt trist for jeg følte jeg hadde igjen, sovet bort riene. Men de begynte igjen. Og vannet mitt gikk rett etter jeg hadde tatt en dusj. Hvertfall en del av det. Så igjen var det å ture ned til sykehuset for en sjekk og der eskalerte det fort. Fra små rier, til mer og mer kraftige og til mer og mer vannavgang. Det endte opp med at vi ble værende på sykehuset og selve fødselen ble satt igang rundt kl halv fire. Da begynte jeg å få veldig kraftige og vonde rier. Jeg slet meg gjennom nesten et halvt døgn med smertefulle rier helt til jeg fikk epidural som var som en gave. Følte meg nesten litt høy litt etter det hadde funket, da det var så utrolig godt å få slippe smertene. Riene var veldig tette og kraftige men jeg satt og kjente ingenting. Selv om de måtte øke dosen litt etterhvert da riene ble for kraftige. Helt til trykkeperioden så kjente jeg ingenting. Og jeg synes ikke trykkeperioden var så vondt som jeg hadde sett for meg i hodet mitt. Alt sammen gikk ganske bra og kl 14.53 den 31.05. 2018 kom lille Thea Johanne til verden. Jeg og filip storgråt da hun var ut og hun ble lagt på brystet mitt. Det var virkelig et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Rett og slett nydelig. 
Etter fødselen var værst synes jeg. Jeg fikk feber under fødselen og ble da satt på penecillin kur i to døgn. Så i tillegg til å ha vondt og ikke kunne gå, var jeg lenket til en pose med medisiner og ikke kunne komme emg ut av senga. Jeg fikk ikke til å hjelpe til med babisen det første døgnet. Jeg måtte se på Filip slite og ta vare på henne. Jeg fikk heller ikke til ammingen på sykehuset. Så det ble tillegg der. Selv om jeg måtte gå langt inn i meg selv for å si at jeg ikke klarte ammingen. Det var tungt og hardt og ødela meg nesten. Dagene på barsel var tøffe, og jeg gråt så mye. Vi var innestengt på et bittelite rom i tre dager. Jeg var nesten ubevegelig og filip måtte ta mesteparten av jobben. Det var tungt, virkelig. For jeg følte at jeg ikke var noe god mor. At jeg ikke fikk den kontakten med henne som jeg egentlig ville. Det som var bra var jordmødrene! De er rett og slett gull verdt. Både under fødselen og etterpå. De hjelper deg med alt,forteller deg hva du som nybakt mamma trenger å høre. Trøst, hjelp og bare snillhet. Jeg vil bare si tusen takk for all deres hjelp.
Nå er lille jenta vår snart tre uker. Det er sykt å tenke på. Hun har blitt så stor, og hun vokser og utvikler seg utrolig mye. Hun har blitt mye fyldigere i ansiktet og litt av trekkene kommer fram. Hun ligner så mye på Filip, hehe. Hun er virkelig det skjønneste som finnes. Selv om hun er litt vanskelig. Hun har mye magesmerter frykter vi. Men vi prøver godt å få hun til å rape og gulpe og få ut luft. Det er klart av og til at hun sliter med magesmertene og det gjør vondt i mamma hjertet at jeg ikke klarer å hjelpe henne mer enn det jeg kan. 

Det å være mor er hardt. Det å være forelder til et nyfødt barn er hardt. Det er virkelig ikke en dans på roser og vi har det tøft av og til. Vi vet jo hva vi har gått med på, men det betyr ikke at vi alltid har en god dag eller natt. Det å være forelder krever utrolig mye av oss. Null søvn,ingen forståelse. Thea har hatt forstoppelse som vi ikke forsto først, noe som gjorde henne til en skrike baby. Når hun skrek nesten hele tiden og ikke sov på flere dager var det tøft. Jeg kjenner jeg blir lei meg når jeg ikke får til å hjelpe henne bra nok. Jeg føler meg som en dårlig mor av og til. Spesielt når jeg blir lei og sur. Da føler jeg meg helt forjævlig. Jeg vet at hun kan ikke kommunisere annerledes,men det er slitsomt. Er det greit å føle seg lei av og til? Gjør det meg til en dårlig mor?

-anniken






  • Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta
    anniitondel

    Mitt navn er Anniken og er 22 år, kommer fra Trondheim. Jeg er ei blid og positiv jente, som er opptatt av helse og kropp. Det jeg vil dele med dere er min hverdag og min nye reise, graviditeten min. Følg meg på Instragram: @Annieetondel Lik bloggen på Facebook : https://www.facebook.com/annitondel/

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Design og koding: Ina Anjuta